- 18.10.2009 -
Ekteskap. Jag. Mas. Forventninger. Hobby.
Æ og Roy diskuterte ekteskap i kveld, og det med å gå i fra hverandre. "Alle" gjør jo det nu til dags. E terskelen lavere tru? Æ tror både æ og Ole Morten e enig om at hvis vi en dag når det punktet at vi over lengre tid føler at det ikke e mer igjen, at følelsan e borte og at vi ikke tåler trynet på hverandre, ikke skal holde sammen "bare fordi". Men kor mye e det meninga at man skal tåle før man gjør det slutt med hverandre?
De fleste e nok enig i at hverdagen e krevende for forhold, at det e lett å miste hverandre i alt jaget og maset. Enda vi ikke har noen barn OG bor sammen, så føler æ ofte at vi ikke får nok tid sammen. Det e sjeldent at vi har en hel dag bare vi to uten nåt anna som skal skje. Enten e det noen som kommer innom, ellers så e man forventa et sted - og alltid e det noen som ringer og lurer på et eller anna.
Misforstå mæ rett nu, æ syns det e trivelig med besøk alle veia, og også å snakke med folk over telefon - det e bare for å illustrere at det liksom aldri "e ro over lengre tid". Klokka tikker og det e alltid nåt som skal skje. Sånn e livet. Det e ikke spesielt forhold-vennlig. Det e derfor de små tingan e så viktig.
Æ tror kanskje at folk flest kunne ha vært litt mer uutholdende i sine ekteskap/forhold, uten at æ skal peke finger og være streng, for æ vet ikke ka framtida bringer. Med stor fare for å virke som en idiot i og med at æ bare har vært gift i litt over to år, så tror æ kanskje at hvis man forventer litt mindre av hverandre, tar det litt mer med ro, og ler masse sammen - så e sjansan kanskje noen prosent større for at man holder av hverandre også etter 20 års ekteskap.
Men, kossn holder man det gående etter så mange år? Har man mer igjen å snakke om, for eksempel? Kan man nån gang nå det punktet at man ikke har mer igjen å fortelle? Ka man gjør da? Vi va jo ung da vi møttes, og det meste minneverdige, fra den dagen vi ble sammen, har vi jo opplevd i lag. Æ tror kanskje ikke det e så bra å havne der hen at man bare snakker om hverdagsproblematikken (skummelt ord). Det e greit å være løsningsorientert, men det kan ikke bare handle om kossn man skal overleve.
Et forhold bør være på et dypere plan, eller hur? Det syns æ hvertfall. Derfor e det viktig å ha sine egne ting å gjøre på, ikke bare være med hverandre hele tia - selv om det ofte e bare det man vil. Samtidig så e det lurt å ha en hobby sammen. Da har man nåt å diskutere som begge to brenner for. Sånne samtaler e de beste.
Det e vel ingen perfekt oppskrift for å få forhold til å fungere, man må bare gjøre det beste ut av det. Men det e hvertfall viktig at man e glad i hverandre, og ikke e redd for å vise det til hverandre.
Æ skal blogge om det her igjen om 20 år og fortelle kossn det gikk med oss. Om mine tanker rundt ekteskap viste sæ å være rett. Æ gleder mæ.
Bildet: De små tingan <3 Lapp fra Ole Morten som hang på dataen min en dag æ sku tusle til jobb. For de som ikke e utdanna hieroglyf-leser, så står det: Go Morn. Ikke frys fotan. Æ e så fæl å bli kald på beinan...
Vi må ikke glemme å le av det helvetes livet. Det er en spøk - men det er den mest alvorlige spøk som finnes.
Foto:Martinebob
|
| Unspecified |
Post A Comment! :: Send to a Friend!
|
|
|
|
Martine
Martine blogger om det glade livet som fru Johnsen.
|
Counter |
- 19.10.2009 - !
Små ting e noen av de fineste tingan.
Tror folk kanskje har altfor dårlig tålmodighet. Nu skal æ ikke si at æ vet kordan det e å være gift, men - om folk ville gitt livet sitt en pust i bakken av og til, tror æ kanskje mange ting kunne vært bedre pga det. Man e så stressa hele tida.. og æ tror det påvirker forhold og folk generelt veldig mye! Godt innlegg altså!
:-)