Brett. Boss. Grop. Stubbe. Vollgrav.
Den lange veien til jobb.
Jo, nu har det sæ sånn at siden det e snø på veian, sykkelen e parkert, og æ ALLTID har dårlig tid uansett kor tidlig æ står opp - så har æ begynt å gå "snarveien." Og æ skriver "snarveien," rett og slett fordi det avhenger så mye av om hodet og beinan e samkjørt, og kroppen e i passelig god form.
Når æ går ut døra om morran, sånn ca fem minutter for seint, så begynner hodet utelukkende å kverne rundt det samme spørsmålet: Skal æ gidde å risikere liv og lemmmer for og komme tidsnok til jobb? Svaret e som regel alltid ja. Æ hater nemlig å komme forseint.
Da har æ to valg; enten kan æ ta den lange, men trygge veien rundt videregående og den lille skogen. Ellers kan æ gå på baksiden - vedsiden av elva, vedsiden av verden.
Etter ca ti minutter med vandring mella hus, forbi ICA, over parkeringsplassen til videregående, og over den søte lille brua som fører til hybelboeran sitt skakkjørte lille rede, e æ atter framme ved det man knapt nok kan kalle en sti. Det e egentlig mer en liten "brett i vegetasjonen". Ka som sjuler sæ på andre sia e det umulig å si - sikta e mildt sakt vanskelig for en liten eskimo som mæ, men æ baner mæ alikevel vei, i håp om at skolen fortsatt skal ligge der et sted bak alle hindringan.
Bretten e relativt rett, og når æ sir relativt så mener æ ikke rullebane-relativt, æ mener mer sånn fjellheimen-relativt, med unntak av et par/tre bøyer, krøller og svinger; og ganske mye opp og ned. Vått e det foræssn og, og fullt av siv, gress og røtter. Nei, den e vel egentlig ikke rett sett i forhold til nåt som helst, bare glem det. Bortsett fra en berg-og-dal-bane, kanskje. Det e et helvettes liv å komme over der hvertfall, og det har faktisk hendt at æ har blitt svett (!), og det e litt av en prestasjon. Det skjer så og si aldri.
Anyways. Det e fem "hovedhindringer," (Bosser som det også går an å se på dæm som, hvis man e litt fantasifull) æ må komme mæ gjennom før æ e trygt inne på skolens område.
Grop 1 - Ganske bratt, og ganske stor - dog ikke så full av vann.
Her kan æ ikke hoppe over, så her e det bare å være tålmodig, og gå med museskritt forsiktig ned i gropa mens man passer på at man holder fast i de små gresstustan som stikker opp langst kanten. For små damer med komodefota e ulykkesrisikoen sånn ca 40% Altså e sjansan for å skli på ræv ganske stor. Det har skjedd et par ganger, seinest idag - og da e det eneste måten å reddes fra den våte graven på og kaste sæ framover - over hullet, og klamre sæ fast i gresset på andre siden. I dag ble æ våt på longsen og den ene skoen, fordi æ ikke reagerte raskt nok da æ begynnte å skli. Hodet må være på plass!!
Grop 2 - Dyp, helsikas sak med en provisorisk "bru" som ikke duger til nåt som helst. Mye vann.
Her e vekt essensielt. Veier man under 60 kg e "brua," et farlig, men mulig alternativ, om man har god tid that is. Man må nemlig YDERST forsiktig krype ned i gropa, (det e sinnsykt glatt, både vinter og sommer), og forsiiiiktig skritte over "brua" - steg for steg. Når man kommer over på den andre siden e det viktig å hoppe oppå kanten, og deretter gå det siste skrittet opp. Forsøker man å trø sæ oppover vil man raskt ligge der med fjeset i molla. Her vil æ si at ulykkesrisikoen ligger sånn ca på 80&. Det her e den vanskeligste hindringa. Den æ gruer mæ mest til. Æ pleier å ta brua når det ikke e så glatt på kantan, eller så hopper æ som en galing og håper på å treffe et sikkert sted. 20 % av gangan gjør æ jo det.
Grop 3 - Bratt som bare F, men uten vann
Egentlig helt grei, bare veldig glatt, og vanskelig å komme sæ opp av. Sikkert helt ypperlig for de med gasellebein som bare kan sprinte over den. Det har æ enda ikke turt. Mulig æ prøver på det når den e full av sne. Her har æ bare tryna èn gang.
Grop 4 - Helt grei, kan hoppes rett over med litt fart.
Den her kan æ hoppe rett over. Eneste e at det kommer en rot like etter man bør passe sæ litt for. Hvertfall mennesker med dårlig dybdesyn - som mæ. I begynnelsen va æ alltid så letta over at æ va ferdig med gropan at æ liksom slappa litt av i reaksjonen, og BÆM der lå æ og skjønte ingenting. Den e samme farge som underlaget, sant. Vanskelig å se.
Så kommer det sykeste.
Vollgrava - Jada, du hørte rett. VOLLGRAV.
Rimelig dyp, ganske brei og veldig lang sak som e fyllt med vann. (WHY?) På sommeren e det bare en ting å gjøre: ta fart, springe som en idiot og stupe over som best man kan. Æ har tryna utti flere gang, men æ finner ingen andre måta å gjøre det på. Æ vurderer å kjøpe mæ en sånn som han i "No milk today," -reklamen har, sånn lang pinnesak, også bare slenge mæ på den, men i og med at unga også går der, så ville den vel ikke ha blitt liggende så lenge... noen ville sikkert blitt drept også. Det blir for mye styr.
På vinterstid e det på en måte litt greiere, men stadig livsfarlig. For ka skjer med vann når graden kryper under null? Ett ord: Såpeglatt.
Vel, etter at æ har, enten kasta mæ hodestups, eller sklidd over vollgrava; e æ faktisk framme ved skolen. Om kroppen e i laget e æ som regel der et par minutter før tia, ellers blir det småtravelt. Da e det bare å jogge inn, hive av sæ, og tusle til morramøtet - rød i kinnan, anpusten og litt nysgjerrig på om det e andre som har like spennende vei til jobben som mæ?
Blinde ord er ord som elskere sier med sin hud inne i nattens rom hvor ingen tanker har form
Foto:Martinebob |
- 12.11.2009 - pompel og pilt