Fjordland. Finnebiff. Tyttebær. Salt. Sivilforsvaret
Martine tester Fjordlands for første gang.
Ole Morten fikk i oppdrag å handle middagsmat til i dag som kunne tilberedes med max 1,7% deltagelse fra min side, fordi han skulle på jobb og æ ikke orka å lage no store greier til bare mæ. Han endte opp med ett stykk vegetarpizza med mozarellaost, og en pakke fjordlands med finnebiff og poteter. Siden æ og Mozarellaen aldri helt har blitt fortrolig med hverande, falt valget derfor på Fjordlands. Men du må ikke tro at det va et enkelt valg, det va det nemlig ikke. Æ varma faktisk ovnen opp til 220 grader, og satt lenge og funderte før æ bestemte mæ helt.
Æ hadde aldri "tatt mæ en fjordlands," før, som de avhengige kaller det, og egentlig så har æ aldri følt noe særlig dragning mot det heller. Poteter i vanntett plastpose burde vel egentlig få varselbjellan til å ringe både her og der, men folk ser merkelig nok ut til å like det , så det va vel egentlig ikke til å unngå at man på et eller anna tidspunkt måtte teste ut det her, bare sånn for å ha gjort det liksom. På lik linje med hai og kalamari. Grøss.
Ei på skolen fortalte at fredag va hennes favorittdag, ikke fordi det va helg - men fordi da hadde mora fri fra jobb, og derfor tid til å lage middag. De resterende dagan i uka spiste dem Fjordlands. Hver dag. Hver eneste dag. Stakkars lille menneske.
Nu skal det sies at mitt forhold til finnebiff e så godt at æ videre utover i teksten faktisk velger å skrive det med stor bokstav. Der har du min respekt for reinsdyret og dens gode kroppskjøtt. Heiålelå.
Det e selvfølgelig bestemor som lager det beste Finnebiffmåltidet, med sin utsøkte salat, perfekt kokte poteter og senefrie reinskav fra himmelriket. Hver gang vi blir invitert på kjøttmiddag krysser begge fingran for at det står Finnebiff på menyen!
How to do:
Fjordlands e idiotsikkert og såre enkelt å forstå sæ på.
Du åpner opp pakken, røkker ut innholdet og slenger det i en kasserolle med småkokende vann. Ikke den lille posen med rødt innhold, for det e tyttebær. Kokt tyttebær e sikkert ikke så godt.
De ti minuttan det tar å varme det her kan brukes til så mangt; ta oppvasken, rydde kjøkkenet, sit-ups, knebøy eller rett og slett høre litt på musikk - for eksempel: Rune Tønnessen - Alene.
Episk. Æ har forsøkt å analysere den teksten så mange ganger at æ kan den utenatt både forlengst og baklengst, men æ skjønner enda ikke helt ka han prøver å si.
Mørket senker seg, hvor er jeg hen?
Helt alene, finner ikke frem
Alt er over nå, en stille natt!
Det var alt du sa, ja alt du rakk å si
Whaaat?
Vel, æ brukte de ti minuttan på å fortsette søken etter en mening, og da det va over - og æ atter en gang ikke va nevneverdig klokere, hadde æ hvertfall et rykende varmt måltid å se fram til!
Først klemte æ ut tyttebærsyltetøyet fra den lille posen. En møysommelig jobb. Det va jo så lite i den at det va viktig å få ut hver eneste lille, røde saftflekk. Så va det potetan sin tur. Fire poteter! Det va mye. Siden æ og karbohydrater e blitt uvenna hadde æ ingen planer om å trø i mæ fire runde kuler stappa full av det, men æ la dem nu på fatet, sånn for syns skyld. Da æ hadde klippa hull på Finnebiffposen og klemt innholdet utover tallerkenen slo det mæ kor sykt mye mat det va, og kor utrolig lite tyttebær. Kjedelig fordelig. Tyttebæra gjør jo faktisk hele måltidet.
Den første tygga kan man vel ikke si at va det beste førstemøtet da æ va så heldig å treffe rett på en sene. Æ tygga og tygga og tygga, og bestemte mæ til slutt for bare å svelge, siden æ ikke orka å reise mæ for og spytte det ut. Lenge leve latskapen.
Hadde det ikke vært for at æ va så sulten hadde æ nok avslutta hele prosjektet der og da, men magen romla, og for å være helt ærlig så lukta det rimelig godt. Æ bestemte mæ for å fortsette. Neste tygge va bedre. Kjøttet va sånn høvelig mørt, tyttebærsyltetøyet smakte tyttebær, og potetan hadde grei konsistens.
Oog det va vel det eneste positive æ hadde å komme med. Sausen va så salt at æ følte at æ kom til å få hjerteinfarkt anytime, og potetan hadde ingen smak i det hele tatt. Spesielt. Æ spiste til æ va sånn halvveis mett, drakk et glass melk og sa mæ ferdig med Fjordlands for resten av livet.
Det e definitivt ikke nåt som æ kommer til å spise frivillig flere ganger. Kan likså godt strø salt på en tallerken og sleike det opp. FAIL
Og sånn avslutningsvis vil æ bare fortelle at æ desverre sølte litt tyttebærsyltetøy på svarslippen fra Sivilforsvaret... huff og huff.
Bildet: Det går mot lysere tider!
What do you say to taking chances?
Foto:Martinebob
|
- 11.01.2010 - Ohoho